NÅR KONGSTANKE BLIR TVANGSTANKE

Klokt, tenker vi, når politikerne i Oslo vil tenke litt mere før de bestemmer seg. Vi snakker om sykehus, og spesielt om Ullevål.

Noen lurer på hva som skurrer. Å bygge høyt på liten tomt til mange milliarder på Gaustad gir et flunkende nytt og moderne sykehus.
Å bli på Ullevål, i sykehusbygg som må moderniseres, men med plass nok, til en rimeligere pris, høres klokt ut for mange. Igjen, det er liksom noe som ikke henger helt på greip.

Hvem er det som murrer? Mange voksne damer som har beveget seg i sykehusmiljøet i årevis. Mange voksne menn, som stort sett bor oppover Groruddalen, og noen som har erfart at lokalsykehuset ble nedlagt. Nedleggelsen av AKER sykehus bygget på noen enkle planelementer. Først, ideen om at Oslo hadde for mange sykehussenger. Særlig med tanke på at Ahus snart stod ferdig. Effektivisering var kongstanken. Flytting av helsepersonell til nye Ahus var nødvendig. Befolkningsutviklingen og utvikling av medisinen til mindre seng, mere «stol», gjorde derfor at Aker ble nedlagt.
Var det en klok beslutning? Nesten alle politikere og byråkrater ser i bakken når du spør. La oss si det slik: Aldri har så mange ambulanser kjørt opp og ned Groruddalen til «lokalsykehus» som fort ble døpt til fjernsykehus for mange.

Hva med sengeplasser? Det var aldri nok, selv etter at Ahus åpnet for fullt. Legene syntes vel også at ingen hadde lyttet til deres advarsler, knapt noen flyttet på seg, og effektiviseringen var vanskelig å få øye på. I ettertid ble Aker stedet for de morsomme prosjekter, noe måtte bygningene brukes til.

I etterpåklokskapens lys, og kanskje er det tid for etterpåklokskap med slike store omlegginger som sykehusnedleggelser? Det var ikke klokt å legge ned Aker, og viktigere, knapt noen av planforutsetninene slo til. Effektiviseringen er helt umulig å tallfeste, men pasienter i Groruddalen fikk lang reisevei og mange ekstrabelastninger.

Og nedleggelse av Ullevål? De samme planforutsetningene ligger på bordet. Befolkningsutvikling og medisinsk tekninsk utvikling. Å se sykehus i sammenheng for å effektivisere. Spådommer om framtiden, som alle er høyst usikre, som planforutsetninger ofte er.

Og det murres blant de som våger å huske. Vil murringen og ny utredning gi svar som beveger helseministeren og helseforetaket? Og vi som er vant til å følge pengestrømmen undres på hvem som virkelig vil tjene på dette.

Det er nå vi blir engstelige. Det er noe med den menneskelige natur. Den lar seg styre av det rasjonelle inntil et visst punkt før følelsene slår inn. Bygging av nytt supersykehus på Gaustad er noens kongstanke. En kongstanke som har levd og blitt sterkere for hvert år. Kanskje er det klokt å innse at det står om prestisje øverst i hierarkiet. En kongstanke som kanskje blir til tvangstanke, slik kongstanker ofte blir?

Hvem skal vi lytte til når ny utredning ligger på bordet?

Vi traff en byråkrat forleden. Han var opptatt av sykehusutvikling i saken om Ullevål versus Gaustad. Han lurte på om det fantes noen utredningsmiljøer å stole på. Til slutt så han skrått framfor seg og sa lunt: «La en eller to EMERITUS-professorer se på dette – kanskje er de et sted i livet hvor de har lagt vekk prestisje og kongstanker, men fremdeles har tankens klare kraft?»