Oslo – en rødgrønn by i fire nye år

”Jag har ingen vilja till makt” sa Tage Erlander, Sveriges statsminister i en årrekke etter krigen. Dette sitatet gjorde hans biografi til lesning denne vinteren. En politiker uten vilje til makt? Kan han gi svar på spørsmålet om personlig ambisjon er drivkraften bak enhver politiker? ”Han er bare ute etter å mele sin egen kake” sier de på flatbygdene, trekker på skuldrene og snur seg vekk.

Men Epilogen i Erlanders biografi viser at han mer enn noe annet hadde en visjon om en bedre verden, å skape et sterkt samfunn som verner om de svake, om å forandre verden, endre strukturene som bestemmer over enkeltmenneskers liv, også kalt politikk. Om å skape det gode samfunn, som er uttrykk for det samme. Marie Sneve Martinussen sier noe om dette i et intervju i Klassekampen for ett år siden, at å vise sammenhenger mellom økonomiske verdier og samfunnets trykk på folks liv er en hovedvinkling, en retning for arbeidet. Vi er mange som tenker som henne.

Mange ler skrått og ironisk av slike ideer, men noen av oss tenker motsatt, at viljen til å bruke liv på noe utenfor seg selv, gir mening. Og tillit fra andre.
Se på Corbyn, som om og om igjen sier at «jeg er uinteressant, jeg betyr ikke noe, min person er underordnet det å endre det engelske samfunn, til beste for mange, ikke bare de få. Han kroppsliggjør hva det innebærer å være opptatt av noe utenfor seg selv. Det er lett synlig, og får mennesker i hopetall til å melde seg inn i Labour. Han peker på et annet samfunn, med andre verdier, hans pekefinger er snudd utover.

I Norge blir det straks vanskeligere. Skal vi virkelig forlate Ap nå? Hvordan etablere en opinion for endring hvis vi alle forlater Ap og melder oss inn i SV og Rødt? Kanskje må vi lytte til Varoufakis som sier til Storbritannia: ”Forbli i EU og forandre det innenfra.”

Bli i Ap og forandre innenfra? Dette politiske partiet, som er et Høyre Light? Ap, som har omfavnet og ønsker globale firma velkommen til å drive våre helse- og sykehustjenester. En økonomisk globalisering som vi vet aldri har tjent hjemmehjelpere, fabrikkarbeidere, lastebilsjåfører og servitører. Dette underlige kravet om effektivisering, som alltid gir mindre lønn og lavere pensjon til folk på gulvet og mere penger til aksjeeierne.

Vanskelig valg. Å stemme RØDT får epletrærne i Oslo Vest til å skjelve. Det hviskes at kommunistene samler seg. Husk historien, sies det rundt middagsbordet. Stalin og folkemord. Ubehaget knyttet til kommuniststemplet overskygger det meste.

De kaller Corbyn for terrorist og kommunist også. Han insisterer ofte på at samtaler er bedre enn våpen og avskyerklæringer. Kanskje derfor sang tusenvis av mennesker ”Oh, Jeremy Corbyn” på festivalen i Glastonbury. Han er troverdig.

Moxnes likeså. Han er troverdig. Han stiller opp for de utskjelte og mistenkeliggjorte. Tankene går til den underlige og glemte historien om den forhåndsdømte ansatte på sykehjemmet i Groruddalen. Hele det etablerte politiske Oslo med unntak av SV gikk til politianmeldelse av Moxnes i sakens anledning. Og Moxnes sto rakrygget i bystyresalen og mente det var viktig å følge rettslige prinsipper. Han har unnlatt å slå politisk mynt på saken. All ære til personer som våger å stå opp for ro og ettertenksomhet når heksejakter spiller seg ut.

Snart er det kommunevalg i Oslo. Byrådet, med støtte fra Rødt, har bidratt til at Oslofolk tenker og handler annerledes. Vi kjører mere buss og mindre bil, selv om det er upraktisk. Hvem skulle trodd dette for 4 år siden? Det er snart valg. Vi vet bare at vi ønsker at dagens politikk i Oslo skal fortsette. Det ser ut som det er fellesskapet på venstresiden som skaper endring. Det kan være vanskelig å vite hvem vi skal stemme på. Måtte mange si at de vil forandre verden slik de har gjort i Oslo.


Raymond Johansen: En hyllest til ungdommen, 25. mai 2019

.
Anna&Emma – MGPjr 2019