Eventyret om sentralisering versus desentralisering

Kommunens tjenester kan organiseres i store, mellomstore eller små enheter.
Det finnes lite forskning som gir svar på hva som er best og billigst sett med storsamfunnets eller statens øyne.

Den mest omfattende omorganisering fra stor til liten, til mellomstore enheter, har foregått i Oslo. Hovedstaden har gått fra store enheter fram til åttitallet, til flere mindre enheter i mange år, fram til at mellomstore enheter ble opprettet fra 2004.

Flere har forsøkt å undersøke hva som var best og billigst. Ingen entydige svar er funnet.

Historisk ser det ut til at alle tre omorganiseringene har vært resultat av enkeltpolitikeres ide om hva som var lurt, ofte framført med stor overbevisning. Oftest med henvisning til effektivitet og økonomiske hensyn.
Med bakoverskuende blikk er det lett å se at Oslo skapte en bydelsorganisasjon som passet hånd i hanske med målstyringskonseptet på nittitallet: Mindre enheter, som igjen la grunnlaget for konkurranseutsetting av helse, sykehjem, barnevern og barnehagetjenester ett par tiår senere.
Ble det bedre og billigere? Faktisk ganske umulig å si. Data er lite sammenlignbare når det kommer til et stykket. Opp gjennom årene har det blitt laget mange regnestykker for å finne svaret: Hva gir oss kvalitativt gode helse og sosialtjenester til rimeligst pris?
Vi vet lite om hva som er best og billigst. Vi vet mye om hva som er endret i kommunens indre liv. Målstyringsprinsippene er gjennomført fra topp til bunn. Alt skriftliggjøres, alt telles, alt rapporteres; all tallfesting tas til inntekt for og får navnet kvalitetskontroll.

Neste skritt var konkurranseutsetting. Ingen hadde sett at tallene og kvantifiseringen var nødvendig forutsetning for å lage anbud. Private kommersielle firma overtok sakte og sikkert helse- og sosialtjenester i Oslo.

Er det blitt bedre og billigere?
Ingen vet sikkert, bortsett fra en mistanke om at noe manglet. Forholdet mellom den som hjelper og den som trenger hjelp ble aldri beskrevet. Kvalitet på helsetjenester handler også om noe mere. Dette «noe mere» beskrives nå som TILLIT i Oslo. Et ord som handler om mennesker, som best kan beskrives ved at du vet hva det er når du opplever det. Et ord og dimensjon som ligger utenfor anbudspapirene og kvalitetstallene. Det beskriver en virkelighet hvor det som er best for mennesket, styrer hjelpen. Så enkelt – så banalt?

Da kom vi i tanker om «den store sentraliseringen» som feier over vårt lille land. Fortsatt ingen forskning som sier at store enheter er bedre, eller mer effektive og økonomiske enn mindre enheter. Den lille historien fra Oslo viser kun at store enheter går hånd i hanske med markedstenkning. Store enheter tjener store konsern. Men hva med mindre eller små enheter? Er de effektive og økonomiske?

Igjen, hvem vet? Hva vi vet er at enkeltmennesker finner trygghet i det som er oversiktlig. Hver og en av oss har erfaringer med hva som gir glede, tro og tillit i hverdagen. Sannsynligheten er at disse unevnelige og viktige erfaringer trives i det små og gjenkjennelige, når helse og smerte tar deg.
Fordi det er lite som taler for at det ene eller andre er økonomisk og effektivt, har vi tenkt å begynne med helt andre spørsmål enn effektivt og økonomisk.

Heretter spør vi hverandre og våre politikere:
Hva slags samfunn vil vi ha?
Hva har betydning for menneskene som lever her og nå.
Vi tror svarene finnes utenfor sentraliseringsministerens skrivebord.
Og svarene på skrivebordet har også liten troverdighet.
Små samfunn hvor folk kjenner folk, hvor naturen er noe som eies og forvaltes i fellesskap, hvor økonomisk grådighet har liten status, hvor …..
I grunnen kan sentraliseringsministeren starte med seg selv og spørre:
Hva betyr mye og mest i mitt liv?
Hva slags samfunn er gode samfunn?

logo-ny-rodgronn30pro
http://forendring.no