ENDELIG

Det har tatt tretti år å avsløre fabrikkmyten.

Oslo kommune introduserte NPM og konkurranseprinsippet rundt 1990.
Velferdstjenester og skolesystemet ble sammenlignet med næringslivets produksjonslinjer og skulle behandles deretter.

Det har tatt tretti år før noen sier høyt og tydelig at en skoleelev ikke er en Toyota på et samlebånd, og en sykehjemspasient har lite til felles med Kvikklunsj.
Behovet for tellekanter, avviksrapportering, anbudsoppfølging tok aldri slutt i disse årene.
Avsløring av hvem som har tjent på disse ideene kommer nå sakte til syne.
Store konsulentselskap har hatt gode dager.

Og ideene bak alt dette befinner seg inne i hodene på ledende politikere.
Hayek og Friedman er ledestjerner for Røe Isaksen, og Listhaug har knapt gitt slipp på Ayn Rand. Dette er idegrunnlag som aldri har tatt til orde for samfunnskvaliteter som varme, omsorg for andre, betydningen av fellesskap og det å være del av noe annet i tillegg til seg selv.

Noen begynner å si at markedstanken er for liten og for trang til at alle kan få plass.
Kanskje er selve konkurranseideen grunnlaget for utenforskap?
Hva gjør du hvis du ikke er en av vinnerne? Da kan du melde deg på hos dem som hater de flinke, de beste, de riktigste, de peneste.

Hatets gruppe øker, derfor er det kanskje tid til å lage et fellesskap som har andre verdier enn bunnlinje, et felleskap med plass for den som ikke trakk vinnerloddet, et fellesskap for tja, alle?