En fortelling fra virkeligheten

Han stod med nedslåtte øyne og et usikkert smil utenfor døren.
Han trengte hjelp til å formulere et politisk dokument, et lite program for partiet det neste året.

Og han banket på hos byråkraten. Hans enkle tale handlet om at dette var utenfor hans rekkevidde, alle disse ordene som skulle ned på papir.

Byråkraten sa forsiktig at: Sett nå, at det jeg foreslår som partiprogram er egentlig mitt politiske standpunkt, fjernt fra ditt parti. Han så uforstående på meg, med tiltro til at jeg hadde ord og forstand til hjelpe ham.

Han var en uføretrygdet lokalpolitiker som hadde fått en kilevink av livet.
Han fortalte at han en dag hadde møtt opp på partiets hovedkontor og møtt selveste generalsekretæren. Han hadde tilbudt seg å hjelpe med hva det skulle være, klistre konvolutter kanskje. I løpet av kort tid ble han fortalt at partiet trengte ham, og han ble tillitsvalgt.

Han var en beskjeden mann som mente at han nok hadde fått litt for store sko, men hvis han måtte, så måtte han. Disse menneskene høyt på strå hadde tatt imot ham, vist ham tillit, og gitt ham oppdrag. Han hadde lovet å gjøre sitt beste.

Han var en hvit ufør mann med lite ordforråd. Og var den snilleste og vennligste politikeren som gikk i to sko. Hans uttrykk var preget av ydmykhet, og han fikk selvsagt hjelp av en ydmyk byråkrat.

Det var første gang byråkraten så et politisk parti praktisere vennlighet og omsorg i møte med grasrota. Byråkraten endret ikke sin egen politiske oppfatning, stemte aldri på 10 prosent-partiet; men gjemte opplevelsen i sitt hjerte.

Mange år etter kommer minnet tilbake som et lite svar, når det analyseres i øst og vest om de hatske hvite femtiåringene på nettet. Foraktet for sin røffhet som de er, ute av stand til å stave riktig, og med meninger som hører hjemme i mørket.
Er dette de samme mennene ingen har villet ta inn i varmen?
Er dette mennene som roper at de fortsatt har mange krefter, og kan bidra?
Er dette mennene som ønsker seg oppgaver, og får hånlatter til svar?

Hvis så er, det er tid for endring.
En konkret endring hvor hver eneste organisasjon i by og grend henter inn mennene med uforløst energi. Vi er få i dette landet og vi må starte arbeidet med å bygge landet på nytt, med arbeid for alle og oppgaver til alle. Hva var det hun og han sa: Alle skal med!

Kampen står ikke lenger på gutterommet i Oslo Vest. Vi kan alle se hva som sakte siger inn på oss.
Vi har bruk for hver eneste en, hver eneste mann, som bruker natten til angrep på et samfunn som var blind for at det er flere enn flyktninger som trenger å inkluderes.

logo-ny-rodgronn30pro
http://forendring.no