.

VINTERSOLVERV
Hanne Ørstavik, forfatter

AC FOTO Hanne FB ad BBC RED

Gå inn i mørket. Religion, mytologi og høytid i Nord.

Å stå under gatelykten mens det snør og lene hodet bakover, og se opp i snøen som faller, som kommer ut av mørket der oppe, små små biter av snø, små prikker eller flak, som stjerner, som faller ned, og samtidig følelsen av å stige, av å reise opp og tas med, opp gjennom stjernesnøen som faller, som å bli hentet ut av noe, og løftes, inn.

Jeg vokste opp i Tana i Øst-Finnmark. Det ligger nord for Finland og det er to timer å kjøre østover til Russland med bil. Når du kommer til Finnmark flater landet ut. Vidda er et arktisk platå, en eneste stor vid slette, og når du kommer til Vadsø som ligger ved havet helt i øst, så er det til slutt ikke trær igjen, ingen grense, det er den åpne flate vidda overalt, som glir ut og over i vannet, og alt er stort og virker endeløst.

Dette, Sápmi, har fra gammelt av vært samenes land. Fremdeles i dag snakkes det tre språk i Tana, samisk, finsk og norsk. Ved vintersolverv, den 21. desember, snur sola. Det er årets mørkeste dag. I Finnmark, som ligger nord for polarsirkelen, er sola helt borte i en måned før og etter, den forsvinner den 21. november og kommer tilbake ca. 21. januar.

Lyset forsvinner, mørket råder. Når Jesus henger på korset og dør, etter at han har ropt Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg, blir det mørkt. I norrøn mytologi blir solen slukt av Fenrisulven. Også solen dør. Ifølge samisk folketro er dette den farligste av alle tider. Den samiske folketroen er ikke skriftbasert, den er fortellinger og bilder, ord som ble brakt videre i konkrete livssammenhenger, tett forbundet med erfaringene troen hang sammen med. Bildene var inni ordene, men de var også inni landskapet, over himmelen og inni menneskene, i en romlighet, bare nedtegnet på trommene som noaidene brukte. På trommene finner vi bilder av den samiske forestillingsverdenen, med sine tre nivåer, oververden, midtverden og underverdenen, der de døde er. Livet er organisert på samme måte i de ulike verdenene, og det er forbindelse mellom dem, de griper inn i hverandre.

Sånn også nordlyset kunne gripe ut etter oss, fortalte de andre barna meg, på lekeplassen ved siden av huset vårt, en øde tomt der det var grus og en sandkasse og noen husker om sommeren, noen små bjørketrær i den ene kroken, lyng og lav, men om vinteren var det bare en hvit flate, et åpent felt mellom husene, der vi lekte, og over der, høyt der oppe, når det var kaldt og klart, var nordlyset. Det beveget seg i kast og skift over den mørke himmelen, og de andre barna sa, de som var samiske og hadde bodd der hele livet og som alle var i slekt med hverandre eller i hvert fall med noen, de fortalte at vi måtte ikke rope, plystre eller vinke, vi måtte ikke gjøre noe som utfordret nordlyset, for da ville det komme og ta oss bort. Da ville det ta oss vekk, og vi ville aldri komme tilbake igjen. For nordlyset er de døde som danser over himmelen. Og hvis vi vakte forargelse, så ville de ta oss med. Jeg kan fortsatt kjenne det i armene, hvordan jeg holdt armene tett mot kroppen, for å være sikker på ikke å gjøre bevegelser som kunne misforstås. Og samtidig: den sterke fristelsen det var, å plystre, å forsøke, å våge seg ut i det farlige, for å se hva som ville hende da. Jeg husker ikke om vi gjorde det. Men jeg husker armene, klemt mot kroppen, følelsen av å se opp på noe stort og lysende og farlig og uforståelig, og at det kunne se meg. Det kunne nå ut etter meg, nå helt ned.

I den samiske folketroen er ikke de døde atskilt fra de levende. Mørket er ikke atskilt fra lyset. Det ene ligger inni det andre, det har tråder og greiner inn i hverandre, det er åpninger og forbindelser og løft og fall, overalt. Og tiden rundt vintersolverv er den farligste av alle. Lyset er borte. Lyset er ikke lenger en pålitelig mor som du vet er der og vil beskytte deg. Det finnes ingen beskyttelse, mørket er åpnet, det eneste som finnes i denne tiden er et omvendt lys, det indre. I denne mørke tiden når lyset blir borte, er de ritualiserte handlingene en måte å opprettholde en orden på. I stedet for et ytre lys som gis, må lyset bæres og lages av menneskene, gjennom indre retning og vilje. I mørket er magien åpnet, og det er en ukontrollert, tvetydig kraft. Ritualene må derfor utføres nøyaktig, hvis ikke kan det bli enda verre eller helt forferdelig. Ritualene blir en måte å beskytte seg på, en måte å tøyle kraften på og gjøre den håndterbar, og dermed også kunne å få tilgang til den, for å kunne bruke den selv, og ikke bare være underlagt den og ødelagt og knust.

Folketroens ritualiserte handlinger er som de magiske tvangshandlingene vi utførte da vi var barn: Jeg husker hvordan jeg satt i baksetet i den hvite Vauxhall stasjonsvognen vår, de to brødrene mine ved siden av og mamma i setet foran meg og pappa ved siden av henne som kjørte, og engelsksetteren vår, Tanja, som lå på fanget mitt, den levende varmen av pust og blod som løp foran pappa lange strekk fra side til side om høsten på vidda i lyngen da de var ute på jakt, som hun kom hjem fra mager og sliten. Men så spiste hun seg opp og ble myk igjen og rund og det ble vinter og snø. Og så lå hun oppå meg igjen der i bilen. Mil etter mil med snø, bjørkestammer, ingen hus, ingen mennesker, bare snø og gråhvit himmel.

Hvor vi skulle hen? Husker ikke. Bare at jeg satt der, gang på gang og så ut av vinduet på snøen utenfor, skavlene med brøytestikkene, de lange kvistene med refleksmaling som et bånd av sølv øverst, og at jeg hadde denne besettelsen, det husker jeg, at jeg måtte løfte tærne for hver stikke, la den passere under foten og så slippe den ut bak, ved å tråkke tærne ned foran og så løfte hælen når vi kjørte forbi. At dette var noe jeg var nødt til. Jeg kunne også samle opp noen få stikker, men ikke for mange, og til slutt måtte jeg slippe dem ut bak meg. Hvis ikke jeg gjorde det, ville noen bli torturert. Jeg måtte utføre ritualet og ikke slumse unna, jeg måtte gjøre det ordentlig og holde ut. Det var mitt ansvar, min plikt, hvis ikke ville noen lide, kjenne smerte, ja kanskje til og med dø, og det var min skyld. Sånn også ritualene de mørkeste dagene og ikke minst i dagene mellom jul og nyttår måtte utføres i minste detalj, for at solen ikke skulle forsvinne men komme tilbake igjen, for at det forferdeligste ikke skulle skje.

Den samiske folketroen er ikke skriftbasert. Dette er skikker som ble overlevert muntlig, i situasjoner hvor det var nødvendig. Jeg tenker at det viktige her er å ta inn hvor sterke disse kreftene var. Det farlige var ikke bare en fjern fortelling som sto i en støvete bok. Det farlige var virkelig farlig: Nordlyset kan ta deg. En svart fugl som kakker med nebbet på ruten er et varsel om død i huset innen det kommende år. Redselen var reell. At folketroen var muntlig, gjorde den bevegelig, fleksibel, kanskje mer livsnær, nærmere både frykt og løsningsforslag.

Julen er fra gammelt av den største samiske høytiden. Ifølge den samiske tradisjonen, sånn den norske misjonæren Schanche beskrev den i 1723–24 og senere samiske Johan Turi i 1910, kommer de døde på besøk om julekvelden, julenatten eller julemorgenen, og det er da noaidene blir innviet. Den som da er godt forberedt og klar, kan få åndekraft i seg, og bli noaide. Sånn er vintersolverv, og julen, vendepunkt og åpningssteder, der nivåene, lagene, verdenene og virkelighetene møtes.

I en samisk beretning fortelles det om ei tjenestejente som flykter fra Stallo gjennom julenatten. Stallo er en mytisk skikkelse i samisk folketro, ofte beskrevet som halvt troll og halvt menneske. Jenta har en kjørerein med slede, og farer fram over snøen gjennom vinternatta på vidda. Men Stallo kommer etter henne, og de stedene han blir farlig for henne, og kan nå henne, er de stedene der månen henger sånn på himmelen at den kommer borti en grein eller kvist på det treet hun passerer under. Akkurat der møter himmelen jorden, og det er en åpning der, hvor Stallo kan gripe ut etter henne, og holde henne fast. Nå klarer ikke Stallo det denne gangen, for hun har tre hetteluer festet over hverandre og bundet under haken og for hver gang hun ser månen i et tre foran seg, løsner hun en lue, så når Stallo vil ta tak, får han bare lua i hendene mens jenta farer videre.

I norrøn mytologi er det Fenrisulven som sluker sola, ulven som hører til i Nivlheim, i dødsriket. Men det heter også at sola blir gjenfødt, at sola får en datter, og at mørket rundt vintersolverv er en stille og innadvendt tid, den første spedbarnstiden til den nye sola, da hun vokser og gror, i mørket.

Carl Gustav Jung skriver om månelyset som det indirekte lyset som kan være sjelelig nødvendig i perioder, at det skarpe lyset fra sola er for hardt for det skjøre som skal vokse til. Da jeg begynte å skrive den seneste romanen min, «På terrassen i mørket», visste jeg lenge bare én ting, at det sentrale stedet i romanen var en terrasse et sted sør i Europa, i mørket mens det var kveld og natt, en terrasse med utsikt over havet, sånn at det lyset som ville skinne på havet, i romanen, ikke var dagens stålskarpe sol, men det myke sildrende månelyset. Jeg skrev romanen en isete kald mørk vinter, i januar og februar, men det mørket romanen befinner seg i, er nærende og varmt. Lenge hadde jeg bare det bildet i hodet, av lyset på det mørke vannet, hvordan det var et skimrende, duppende lys, som igjen bare var et gjenskinn av månelyset. Det var først da jeg begynte å skrive at jeg forsto at i den romanen var det et dypt kjærlighetssår som skulle heles og leges og gro.

Vi er alle passasjesteder for ulike verdener, hele tiden. I den samiske folketroen er det dyr overalt, i alle verdenene. Og kreftene som beveger seg mellom nivåene kommer ofte som dyr. Da jeg skrev romanen «Hyenene», om en norsk forfatter som reiser til kysten av Sør-England for ikke å skrive, ikke å gjøre, så dukket det opp masse dyr i romanen, og jeg lot dem komme. Det er en roman om å våge å være levende, om å åpne seg for de livskreftene som finnes i oss, bare vi slipper dem til. Og i tiden etter den romanen, i mitt eget liv, mens jeg hvilte eller gikk tur eller tenkte, så kom det en rein til meg, en hun-rein, en reinsdyrmor, som var til stede med meg i dagene, som ledet meg inn i bilder og steder, som inn i den tette, lave bjørkeskogen bak gamma på vidda der vi var om somrene med faren vår og fisket og lekte, brødrene mine og jeg, da vi vokste opp. Hva skulle jeg der, inni skogen? Jeg vet ikke. Jeg tror det viktige var at jeg ga meg, at jeg var villig til ikke å vite, at jeg lot reinen lede, at jeg fulgte med.

Vintersolverv handler om å gå inn i mørket. Vi har ikke noe valg. Den mørkeste natta kommer. Og så, på en eller annen måte, regne med og tro at det kommer til å komme lys igjen.

Og mens vi venter, mens sola er borte og ikke er, så er det det andre lyset som er der. Det indre, undre, indirekte lyset på himmelen; Finnmarkslyset om vinteren er så fargerikt og sterkt. Jorden er flat og øde og hvit, men himmelen lever og gnistrer og brenner i kulda. Det er de sterkeste dype lilla og blå, og rødt og oransje og rosa. Når bakken er så flat, blir himmelen så stor der over. Jeg bodde i Finnmark til jeg var 16 år, da flyttet vi til Oslo. Men jeg kan fortsatt kjenne disse vinterhimlene i kroppen, så sterke de var, som om himmelen ble opplyst underifra eller innenfra, med en intens skjønnhet, som nådde den helt fram til meg der, den jenta jeg var, på elleve, tolv og tretten, sto på det varme kjøkkenet vårt mens det var knakende kaldt
der ute, og så nedover den brede Tanadalen, og det var noe med det lyset jeg så der ute, som jeg fortsatt har med meg og kan kjenne som en styrke og en kraft, som var det en gave til meg, det lyset, en dåp, noe jeg fikk, noe inni det lyset som jeg fortsatt bærer med meg, som et løfte var det i det, som et håp.

Hanne Ørstavik,
forfatter

Teksten er skrevet for en radioserie om
religion, mytologi og høytid i Nord, på
BBC i desember 2015 og Klassekampen 22.12.15

AC FOTO Tana bru Kombinasjonsbilde 2

🇬🇧 Hanne Orstavik: The Essay Religion in the North – Winter Solstice

#HanneØrstavik